Endelig! Nå har alle husstandene i nabolaget mottatt og så smått tatt i bruk de nye grønne og blå posene fra Renholdsverket. Posene lå en dag utenfor døra, i selskap med blant annet “bruksanvisningen” til det nye avfallshåndteringssystemet som etterhvert skal innføres i hele Oslo. Nå er tiden inne for at min krets av Osloboere og jeg også skal henge oss på flere kommuner landet rundt,  og skille flere typer avfall ut fra “blandingssøpla”. Mye å holde orden på! De grønne posene går til matavfall, og de blå til plast. Avfall som ikke er (renvasket) plast-, papir- eller glass/metall-søppel skal legges i vrengte handleposer og kastes for seg som restavfall.

Minst 6 forskjellige typer vanlig husholdningsavfall

1. Matavfall – Grønne poser – Leveres i søppeldunken
2. (Ren) Plastemballasje – Blå poser – Leveres i søppeldunken
3. (Rent) Papir – Egen beholder – Leveres i papirdunker der resten av husholdn.avfallet leveres
4. (Rent) Metall og (rent) glass – Egen beholder – Leveres i “glass- og metall-iglo”
5. Batterier og kasserte elektriske produkter – Returneres hos el-forretning som selger tilsv. produkter, ellerpå  en miljøstasjon
6. Blandingsavfall – Tilsmusset emballasje, bleier, bæsjeposer osv – Vrengt handlepose – Leveres i søppeldunken

Og det er Norge i grønt, hvitt og blått!

Hvor er de lett tilgjengelige, ferdigtenkte sorteringsløsningene som egner seg hos forskjellige typer hjem? Jeg skal sjekke tipsene og produktene som anbefales her, men har ennå ikke funnet den beste og minst rotete måten å behandle min egen søppel på. Foreløbig roter jeg altså som en helt, fordi jeg mangler bokser, bokser som jeg heller ikke har noen egnet plass til enda. – En beholder eller to til å henge på veggen, hadde kanskje vært noe. Jaja, enn så lenge henger jeg bare de forskjellige posene der jeg har en ledig hundetrygg plass. Men jeg blir gaaaal av dem!!
Så vær så snill; Kiwi, Jysk, REMA, Obs!, Mega, Prix, Rimi, Ica, Maxi, Ultra m.fl – I takt med innføringen av det nye søppelsorteringsregimet – tilby kundene deres muligheten til å velge pakkeløsninger i sin dagligvarebutikk! (Det kan bli penger av sånt noe, tror dere ikke?! ). Vis frem 2-3 forskjellige løsninger i butikken, som kan bestilles og betales hos kassereren. Kunden kan hente boksene på butikken noen dager senere, evt. velge å få dem levert på døra hjemme.

Mitt nye kall: Å oppdra gjestene mine i søppelsortering Det man sender ifra seg av plast, glass og papir må være rent og tørt, hvis ikke skal det gå i restsøpla (med unntak av glass). Jeg orker ikke alltid å umiddelbart fjerne all fukt fra matemballasjen som jeg har vasket, men legger den til tørk på benken. Og da ser jeg virkelig hvor mye plast jeg generer – fordi kjøkkenet mitt blir så ROTETE! For ikke å glemme de gjestene – når jeg har hatt besøk, har de ofte klusset med søppelsystemet mitt og lagt snytefiller i plastsøpla, for eksempel. Så snart må jeg lage en gjestehåndbok for søppelhåndtering. Sukk. Må visst ta en runde til med junior i huset, også.

MEN – jeg gjør det gjerne – siden en slik håndtering av avfallet øker dets verdi som ressurs. Vi trenger ikke lengre brenne alt husholdningsavfallet på høy temperatur (kun restavfall og en del spesialavfall), men tvertimot bruke det til å lage biodrivstoff på en miljø- og menneskevennlig måte. Glass smeltes om, og papir bløtes opp, før de formes på nytt. Plast smeltes og formes til nye produkter, og gamle el-artikler plukkes ifra hverandre før skadelige tungmetaller blir sendt til trygg destruering her i Norge. Dess flinkere vi blir til å lage nye produkter av det vi kan omskape, jo mer sparer vi miljøet for den ekstrabelastningen som “nyproduksjon” påfører det. Hurra!

- Så… Ok. Det er verdt den lille innsatsen.   Vi må bare få systemene på plass, også hjemme hos folk. Gode systemer vil gi mindre av de små irritasjonsmomentene som ellers kan stå i veien for at folk skal gidde å bruke et såpass “innviklet” system for søpla si.
Så kjære handelsmenn/-kvinner; hør meg: – Tilby deres kunder et velfungerende og estetisk akseptabelt søppelhåndteringssystem, ASAP!!!

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gjennom Stumbleupon fant jeg denne bloggen, som har en haug med inspirerende lesestoff. For å kunne klare seg i hverdagen og i krisesituasjoner – uten å be om hjelp i hytt og pine – bør man kunne løse en del oppgaver på egenhånd. Bloggposten som beskriver 50 ferdigheter alle burde ha, finner du her. Der ligger også lenker til andre sider som kan hjelpe deg på vei om du står fast.

Savner du noen punkter på listen, eller har noe å si om DINE ferdigheter på de forskjellige områdene, er du velkommen til å skrive om det i kommentarfeltet.

50 nyttige ferdigheter – Sillyme sine Kan/Kan ikke

1. Lage et bål – Ja, men ikke uten fyr
2. Bruke en datamaskin – Ja
3. Google – Ja
4. Utføre hjerte-lungeredning og Heimlich-manøvren – Ja
5. Kjøre på manuelt gir – Joda
6. Lage basismat – HELL yeah!
7. Fortelle en historie som får folk til å lytte – Ikke så god på dette
8. Vinne eller unngå en nevekamp – Sliter med det første, men slik ser jeg at man kan forsvare seg mot en knivdesperado
   
9. Overbringe dårlige nyheter – Joda, har fått øvd meg på dette
10. Bytte dekk – Nei til den! Har ikke lappen en gang, jo!
11. Gi et godt jobbintervju – Joda
12. Ha kontroll på tiden sin – Tiden er ikke min, den bare er!
13. Speed-read (hurtiglesing) – Neei, for lat til å lære meg
14. Huske navn – Nei! Elendig på dette!
15. Bytte bolig/flytte på en effektiv måte – Ja, for fader, har flyttet ca 15 ganger i livet mitt!
16. Reise med lite bagasje – Hmm… kanskje??
17. Håndtere kontakt med politiet på en god måte – Joda
18. Gi gode veibeskrivelser til folk som spør – Kanskje, hvis jeg konsentrerer meg?
19. Utføre grunnleggende førstehjelp – Ja
20. Svømme – Ja -  eller skal jeg si tja…
21. Parallellparkere – Nei
22. Kjenne din toleransegrense for alkohol – Tjada!
23. Plukkeut de beste matvarene i butikken – Ja
24. Bruke sag/hammer/øks – Selvsagt!
25. Sette opp et enkelt budsjett – Ja
26. Snakke minst to fremmedspråk – Joda, gjør meg forstått
27. Gjøre situps og pushups riktig – Ja
28. Gi et kompliment – Ja
29. Forhandle – Litt, så!
30. Virkelig lytte til andre – Akkurat det varierer! Glimter til, men kunne vært bedre.
31. Ha grunnleggende geografikunnskaper – DER sliter jeg! Kan mye rart, men lite om Norgesgeografi. Visste f.eks ikke om Karmøy lå nord  eller sør for Oslo. Det er jo så kjeeedelig å huske alt dette!
32. Male et rom – Ja
33. Holde en kort, informativ offentlig tale – Joda
34. Smile når du blir tatt bilde av/filmet – Hrmphhh!!
35. Flørte uten å virke som en dust – HÅPER da det!!
36. Ta nyttige notater – Joda
37. Være en god husgjest – TROR det!
38. Gjøre et godt førsteinntrykk – Joda
39. Komme deg fra a-å ved å bruke kart og kompass – Nei, dette må jeg lære meg!
40. Sy fast løse knapper – Jeg kan, men vil jeg?!
41. Koble opp et enkelt hjemmekino-anlegg – Muligens
42. Skrive touch – Som Jessica Fletcher på speed
43. Beskytte sin personlige informasjon – Ja
44. Sette ut i livet gode, grunnleggende PC-/(data-)sikkerhetstiltak – Ja
45. Oppdage når folk lyver – Ofte, men HELT sikkert ikke alltid
46. Avslutte et mislykket stevnemøte på en smidig måte – Hvem trenger å være smidig?
47. Fjerne flekker – Nei, er SKIKKELIG dårlig på dette
48. Holde et hjem rent – Joda, men det er søren ikke lett i denne trange kåken!
49. Holde en baby – Ja, men gjør det helst ikke!
50. Bruke startkabler – Nei

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå for tiden svinser Bloggutmerkelse inkludert utfordring omkring mellom VGB sine kreative bloggere. St. Theresa utfordret meg, hyggelig. Utfordringen går på å, i samme bloggpost: Fortelle 7 ting om seg selv og legge utmerkelses-bildet og link til utfordrerens blogg der + gi beskjed om utfordringer og utnevnelser i kommentarfeltet til 7 andre bloggere man vil ha med.
Nå har dere sikkert fått utfordringen allerede, dere jeg ville ha sendt ballen videre til. Men jeg lenker i alle fall til 7 blogger som jeg leser med jevne mellomrom. Så får alle andre som føler seg kallet, skrive litt om seg selv. Eventuelt!

Blogging krever  i utgangspunktet at forfatteren har i alle fall en liten gnist av kreativitet.
Kreativitet er et positivt ord i mine ører, og er en uvurderlig egenskap for å unngå å bli stående fast i det gamle. Den bør ha en finger med i spillet under de fleste problemløsningsprosesser, og har sin selvsagte plass innenfor aktiviteter så forskjellige som kunst, håndverk, forskning og utvikling. Evnen til å kunne tenke utenfor boksen er like etterspurt som alltid, etterhvert som samfunnet og verdens tilstand presenterer menneskeheten for stadig nye utfordringer. Min utfordring i dag, var altså å fortelle 7 interessante fakta om meg selv. Hmm…
Mens jeg tenker på hva jeg skal skrive, kan dere ta en titt på Donnie the Doberman, som kanskje hadde hatt noe interessant å si om temaet kreativitet – om han ikke hadde vært så opptatt med å arrangere tøylekene sine i forskjellige mønstre ute i hagen, da!

7 fakta om meg – Sillyme

1. Må ha det STILLE når hun skal sovne – en bivirkning av å ha vokst opp i “Gokk”
2. Trives best når gradestokken tipper over 20 grader, men skyr sollys rett i øynene – som pesten!
3. Har ikke hatt eget soverom på 16 år
4. Ma+Pa måtte kjøre 8 km for å lirke det snille, rolige skolebarnet Sillyme ut fra jentedoen da hun skulle ta vaksine i 1. klasse
5. Akter å gå på kitekurs når det blir litt varmere – selv om egne vinger hadde vært det beste!
6. Har seks søsken
7. Drømmer om et liv som kombinerer dyr, luft og rom, skog og vide horisonter; med by, venner, mat og nerdete aktiviteter

7 blogger jeg leser

1. Zinna
2. Burnie Berit
3. Dag Egil
4. Tale
5. Nymph
6. Lilly Craft
7. Erta-Berta

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I skrivende stund har over 10.000 stolte eiere publisert et bilde av sin firbente følgesvenn. Konkurransen er selvsagt veldig uhøytidelig, og mange benytter muligheten til å vise frem sin egen, vakre hund til VG sine lesere.

Her kan du både legge inn bilde av din egen hund og se bilder av de andre kandidatene. Selv har jeg lagt inn et muligens lite flatterende bilde av min egen hund, bare fordi jeg syntes bildet var kult. Men hun ser jo så glad og fornøyd ut der, at det var fint likevel! Og at JEG syns hun er fin, holder mer enn lenge nok!

Alle hunder er fine
Alle hunder er jo fine – enkelte må et utrent øye muligens bare se litt lengre på for å oppdage det vakre ved dem. Hva man oppfatter som skjønnhet er tildels en vanesak.  Folk som er vant med for eksempel mopser, franske bulldogger og nakenhunder, syns selvsagt at de er helt skjønne (og mange andre også), selv om de kanskje ikke er søte på samme måte som f.eks en Golden Retriever-valp. Siden oppfatninger om hva som er vakkert er subjektive, sier en av dommerne i “Norges peneste hund” at også de som sendte inn bilde av sin hund til konkurransen “Norges styggeste hund” er velkomne til å sende inn bilder.

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hunder er “overalt” – i nabolaget, i sentrum, i marka, på bussen, you name it. Mange vokser opp uten kontakt med hund, og noen uheldige barn har til overmål foreldre som selv er  redde for hunder, og raskt tar drar poden “i sikkerhet” bak seg når de ser en hund nærme seg (selv om den er i bånd).

Kunnskap gir trygghet
Hunder kommuniserer på en annen måte enn oss, og mange barn og voksne kan ikke “lese dem”. Uten å skjønne hva en hund mener når den bjeffer sånn eller slik, blir de usikre, og denne utryggheten kan være med på å danne grunnlaget for en hemmende “hundefobi” (på pent heter tilstanden “cynofobi”).
- NB! Før jeg begynner – Jeg mener ikke at alle hunder skal få herje som de vil, og at barn som voksne bare må lære seg å takle det. Vi hundeeiere må trene hundene våre både til å takle forskjellige miljøer og situasjoner, samt sørge for at vi har dem under forsvarlig oppsyn og kontroll.

Inviterer til lek

“Hjeeelp, en huuuuund!!!”
Nesten daglig møter jeg på barn som gjør store øyne, hyler og skynder seg “i dekning” straks de ser en hund (også når hunden er i bånd) komme mot dem på fortauet.  Det dumme er at når de reagerer på en slik måte, tiltrekker de seg hundens fulle oppmerksomhet. Dersom hunden blir oppspilt, hopper den kanskje til i retning barnet for å leke eller for å få det til å dempe seg/roe seg ned. Når barn ser en slik reaksjon, får de “bekreftet” at hunder er “farlige” dyr, selv om hundens reaksjon (som regel) er mer oppspilt enn aggressiv.

Fido på skolebesøk
Man kan, tror jeg, forebygge mye redsel og mange negative opplevelser ved å tilby barn i f.eks 1. eller 2. klasse et skolebesøk av balanserte hunder. På siden The Blue Dog ligger informasjon om forholdet mellom hunder og barn, som læreren eventuelt kan benytte seg av under forberedelsene til hundebesøket. Å gjøre barn tryggere i samspill med hunder, krever faktisk ikke så mye innsats, og jeg er ganske sikker på at barna vil digge “hunde-timen” rått! For voksne som ikke er vant med hunder/tamhunder, kan denne artikkelen gi noen hint om hva de IKKE bør gjøre.

Hvordan kan et hundebesøk i småskolen se ut?
Under oppsyn av eieren, kan de som vil f.eks klappe hunden,  gi den noen godbiter, og få den til å utføre noen små triks. Eieren kan fortelle litt om hunden sin og om hunder generelt, og svare på spørsmål fra elevene. Man kan vise bilder/videosnutter med eksempler på forskjellig hunde-kroppsspråk, og spille av lyd-/filmklipp av forskjellige typer bjeffing. Hundetimen vil gjøre dem i alle fall LITT klokere på adferden til dette dyret vi så gjerne omgir oss med.
Man kan faktisk allerede bestille skolebesøk på nettsiden Hund i fokus, og jeg håper at flere kan sette igang med noe slikt. Imidlertid er jeg redd for at byråkratiet kan sette en stopper for mange private initiativtagere, og lufter derfor idéen her. Kanskje “noen” et sykke oppe i skolesystemet blir inspirert til å utrede et tilbud om hundebesøk for skoleklasser.

Hundeeier – grip anledningen der du er
Ikke så rent sjelden blir hunden min og jeg omringet av ivrige unger, hvor de tøffeste av dem spør om å få klappe hunden.
Det er ikke nei i min munn, men før de får borti “pelsen”, sørger jeg for at hun sitter rolig, og jeg forklarer dem hva de skal/ikke skal gjøre, og hvorfor. Barna har gjerne “1000″ spørsmål og historier om hunder, og jeg svarer og diskuterer villig vekk.
Etter en stund hender det at også de mest forsiktige av ungene tar mot til seg og spør om å få gi henne en godbit. Når de kommer ifra det med alle fingrene i behold, hviner de i skrekkblandet fryd, og ser ut som om de er rimelig stolte av seg selv. En koselig opplevelse for oss alle.

Møte med løshunder
Selv om vi har båndtvangsbestemmelser, trenger barna å få svar på spørsmålet: “Hva er det lureste jeg kan gjøre hvis jeg ser/møter på en løs hund? Og hva bør jeg IKKE gjøre?”
Først: Alle barn må som kjent innprentes at de ALDRI skal gå bort til hunder uten at eieren er tilstede. Selv ikke hunder de har hilst på før, og spesielt ikke når hunden er bundet! For å minske unødvendig frykt, kan det være greit å minne dem på at det er forsvinnende få hunder som er direkte farlige.

Hva bør man gjøre i møte med en løs, men ikke sint, hund?
Valper og unghunder er som regel veldig tiltrukket av små barns raske bevegelser og lyse stemmer, men en leken hund kan virke skremmende på barn (og andre folk) som ikke er hundevante, der den bjeffer og spretter rundt omkring.
I det tilfelle at barna ser en slik hund løpe løs omkring et stykke unna, er det beste å stå i ro til eieren har fått kontroll over den. Er ingen eier i sikte bør de gå – rolig – i en annen retning. Hunder er veldig fysiske. I lek bytter de blant annet på å løpe etter og “fange” hverandre, og de bruker hele kroppen, inkludert munnen/tennene på hverandre under lek.  En leken og vennligsinnet (men uoppdragen) hund ser menneskets hylende spurt som en invitasjon til lek, og iler etter. Som den hunden den er, klyper den kanskje tak i et bukseben for å . En situasjon barnet vil kunne føle som et angrep. Så ikke løp! De aller fleste hunder er mye raskere til beins enn oss tobeinte. Kommer hunden helt bort til dem, bør de gå rolig videre, eller stå helt rolig, for å vise at de ikke vil være med på leken.

Møte med en hund som vil ha deg bort fra “sitt” område
De fleste skumle løshunder er territoriale, som prøver å skremme bort inntrengere med sint bjeffing/glefsing. Selv om de fleste territoriale hunder ikke er så tøffe som de later som, og gjerne hilser blidt på deg dersom du snakker vennlig til den, må et møte med en slik hund utvilsomt være skremmende for en liten skrott.
I møte med en “sint” hund, må man ikke løpe skrikende avgårde (da får man fort hunden i hælene). Barn som møter en sint hund, bør om de kan, “henge seg på” voksne eller større barn i nærheten, og gå rolig sammen med dem bort fra hunden. Det er ikke lurt å rope til hunden (eller eieren), men å snakke rolig/vennlig til hunden, som ofte roer den ned. Hvis den har “svitsjet” over fra den territoriale adferden og over til å være vennlige, kan “inntrengerne” uten videre gå gjennom det området hunden tidligere voktet.

(Red.)
I ettertid har jeg funnet flere websider med informasjon om temaet hundeaggresjon.  På Dog owner’s guide: Canine Aggression kan også du lese deg opp på taktikker som kan utgjøre all verdens forskjell hvis du tar dem i bruk hvis du møter på en løs hund som vil skremme deg bort (for mange ser det ut som om hunden vil “ta” dem).

Har noen av dere erfaringer fra “hund i skolen”? Del gjerne med oss andre, det er blant annet dét kommentarfeltet er til for!

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter dødsfallet på Tøyen, der politiet ble kalt inn for å bistå ambulansepersonell da de skulle se til en alvorlig syk kvinne (som senere døde på stedet), har det være mye oppstuss i media.

For det første vil jeg uttrykke min medfølelse overfor familien med tapet av “gamlemor”. Når det er sagt:

Enkelte medlemmer av familien har sikkert tidligere til tider kjeftet i frustrasjon på de som skulle hjelpe dem, uten at de har blitt tolket som truende av den grunn; kun frustrerte og joda, til tider urimelige i sin fortvilelse over sin følelse av å ikke nå igjennom med sitt ønske om hjelp. Dette har de dessverre til felles med mange andre man møter i lignende, pressede situasjoner. – Noen ganger greier man kanskje ikke å beherske seg – men hjelperene må likevel strekke seg langt for å hjelpe når det dreier seg om alvorlige situasjoner/forhold.

Hvordan de pårørende uttrykte seg i telefonen da den eldre kvinnen var alvorlig syk og i ferd med å dø, vet jeg ikke. Protokollen fra AMK vil sikkert vise dette.
Før vi “pass judgements on” de involverte på begge sider, må vi først huske at når du (man) ser din (sin) mor ha store smerter og du ser at hun er syk som aldri før; er du i en MEGET presset krise-situasjon, ulik noe du forhåpentligvis vil komme til å oppleve noensinne igjen! Bare lev deg inn i tanken om et slikt øyeblikk med en av dine egne kjære.
******Jeg kan uansett vanskelig forestille meg at familiemedlemmene skal ha vært så aggressive i sitt uttrykk på telefonen at de ansatte hos AMK med rette kunne ha trodd at det var en reell fare for ambulansepersonellets sikkerhet da de skulle utføre sykebesøket.****** Og at de skal ha nektet ambulansepersonellet å komme inn, undrer meg. Hun var jo alvorlig syk!?

Generelt sett er det dessverre slik at det kan være vanskelig for innvandrere å nå igjennom med sin berettigede bekymring overfor ansatte i det offentlige – når innringeren både har en manglende beherskelse av alle nyansene i det norske språket, og uttrykker seg på en ubehersket, “unorsk” måte i sin fortvilelse av å ikke bli forstått/nå igjennom.
Det er selvsagt viktig at de som bor i Norge behersker norsk godt, selv om man ikke kan forutsette at alle som ringer inn til en alarmsentral skal beherske landets språk, og jeg oppfatter ikke akkurat de denne saken gjelder sitt språk som spesielt dårlig/uforståelig.

Selv om de som tar imot nødsamtaler helt sikkert ofte mottar “ulv-ulv”-samtaler der de pårørende overdriver alvorligheten av situasjonen, er det tross alt ikke dem som ringer INN som sitter med den medisinske komptetansen til å vurdere hvor akutt og alvorlig tilstanden til den syke er. Og; AMK-operatørene opplever utvilsomt ofte at lekfolk betviler deres medisinske vurderinger, skjeller dem ut på det groveste, og forlanger å få hjelp før “alle andre”, selv om de symptomene de beskriver ikke umiddelbart tyder på akutt, alvorlig sykdom. Det kan selvsagt være vanskelig å få klarhet i symptomene dersom innringeren til AMK “slår seg vrang” og f.eks ikke vil svare på spørsmål om den sykes tilstand.

En del av ansvaret for at slike kriser oppstår, hviler helt klart på innringeren; som må forsøke å være rolig (og ikke true den som svarer på nødanropet) selv om vedkommende er redd og fortvilet og som forståelig er, føler at AMK-operatøren kaster bort tid på unødige spørsmål.
113-sentralen ønsker sikkert forholdsvis behersket tale av alle innringere, da det gir AMK-operatøren mer og bedre informasjon til å basere sin medisinske vurdering av hendelsen og hvilke tiltak som må iverksettes. Hvilket kan redde liv og minimere skadevirkninger av ulykke/akutt sykdom.

Ansvaret for å forebygge hendelser som denne på Tøyen, bør imidlertid i hovedsak ligge i hendene på de profesjonelle som mottar nødsamtalene. AMK-operatørene; som tross alt daglig arbeider med å ta imot nødsamtaler, må forholde seg på en profesjonell måte som har det medisinske aspektet i fokusm, selv i møte med utfordrende innringere.

Misforstå meg rett: Det kan på på ingen måte være enkelt å dag etter dag sitte å vurdere (over telefon) om en persons symptomer tyder på hjerteproblemer/hjerneblødning ELLER angst/fordøyelsesbesvær/muskelspenninger, og da om denne personen skal ha hjelp før en annen som har falt og slått hodet, er uklar i tale/kommunikasjon og har svømmende blikk. Og på toppen av det hele bli skjelt ut… Jeg er glad det ikke er min jobb, i alle fall.

Vurdert til: av 21 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Leste denne saken i Dagbladet én dag for sent til å hive meg på bølgen av de sikkert få modige som droppet buksene før t-baneturen i flere byer verden rundt i går.

Dette er akkurat min type humor! Tror ikke du også at turen til jobb hadde blitt litt morsommere dersom du satt på banen og halvsov, når du etterhvert ble klar over at den ene bukseløse personen etter den andre kom inn i vognen og sto der som om alt var i sin skjønneste orden!
Når man hiver seg med på slike stunts, er man forøvrig en del av en flash-mob, en gruppe av mennesker som har avtalt å møtes i det offentlige for å gjøre bisarre, men morsomme ting. Alt for å få folk til å trekke på smilebåndet. Gøy!
Tror for ordens skyld at jeg hadde vært nødt til å få med meg flere bukseløse, for jeg kan bare tenke meg hvor flaut det hadde vært å stå der helt alene med buksa nede! Velvel, kanskje jeg får samlet en gjeng bloggere til neste års bukseløse dag…

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er interessant å håndtere hunder av forskjellige raser, for slik merker man tydelig personlighetsforskjellene mellom dem. Noen hunderaser er jevnt over mer sta, andre “hypre”, noen bare godslige osv. I tillegg til rasemessige forskjeller i lynne, kommer selvsagt de individuelle forskjellene fra hund til hund.
En av favorittrasene mine er fremdeles schäfer. Jeg er jo tidligere schäfereier, må vite (selv om min “schäfer” var blandet med tervuren (belgisk fårehund), og lignet på en litt stor malinois (en annen belgier)).

Jeg har lenge ønsket meg en grå schäfer. Det er en kvikk og sterk hund som trenger MASSE mentale og fysiske utfordringer, men ÅHH så bra den er! På hunden.no kan man lese følgende om grå-schäferne:
“I dag avles det også på “grå-schäfer” eller bruksschäfer. I dette avlsarbeidet legges det større vekt på helse og mentalitet, foran utseende. Dagens schäfer har svært hellende rygg, noe som byr på påfølgende helseproblemer. Bruksscäferens rygg er ikke like hellende, og pelsen varierer mye i farge og form. Disse hundene blir ofte brukt som politihunder og innenfor andre bruksgrener.”.

Etter å ha fått en rottweilerinne i hus, liker jeg dem også! Min er i alle fall veldig morsom og intelligent. Hun prøver jo å gjøre sitt for å beholde rottweilerens rykte som en dyktig vakthund, men lever enn så lenge opp til kallenavnet “Pyyyysaaa!”. En annen ting med henne er at hun elsker å sitte undrende i flere minutter og betrakte ting. Man kan nesten SE hvordan det knaker inne i knollen på henne, og hun er bare såååå søt der hun sitter!

Er hunden skeptisk på “rare” ting? – Miljøtrening er svaret
Hunden min er veldig nysjerrig, men også litt skeptisk til en del gjenstander og mennesker. Som en del av miljøtreningen går jeg alltid avslappet men selvsikkert med henne over til det som skremte henne (sist var det et utendørs juletre som var skummelt, men avisguttene, trappevaskerne og mystiske gjenstander i nattemørket er heller ikke bare-bare).
Er det et menneske som skremmer henne; holder jeg mer avstand, med mindre de forstår hvorfor hun bjeffer og vil hilse på henne. Jeg står sammen med henne noen meter unna, og slenger gjerne inn noen sitt/bli eller ligg/bli mens for eksempel avisgutten gjør seg klar for runden sin. Korrigerer bjeffing/knurring og anspent fiksering.
Hun titter litt på dem, titter litt på meg, og titter litt på andre ting. Når hun slapper av og/eller utfører det jeg evt. ber henne om å gjøre, får hun ros og/eller godbit. Etter en stund går vi i vanlig gangfart forbi dem, og hun lurer seg til å snuse litt for å sjekke dem ut eeenda litt grundigere. Slike sekvenser må som regel gjentas flere ganger, men har funket fint så langt for oss, i alle fall. Og hurra for dét! – Dersom noe/noen skremmer henne, kan jeg nemlig love deg at hun prøver å skremme det/dem bort! (Med sine 110 decibels stemmekraft…).

Lydighetstrening
Etterhvert som hun nå blir tryggere på meg og omverdenen, akter jeg å plusse på med mer ren lydighetstrening. Hun elsker å lære, så det vil nok også hun trives med.
Selv om frøkna fremdeles trenger litt moralsk støtte mens hun utforsker verden, er hun sterk mentalt (avreagerer forholdsvis raskt etter å ha blitt skremt) og er langt fra like føyelig som schäferblandingen var – og dét før hun er mentalt og fysisk fullvoksen! Jeg tror vi satser på å oppnå “Full kontroll” nå, for det er lettere å jobbe med lydigheten mens hun er ung, en når hun senere har nådd sitt høyeste nivå av selvsikkerhet og egenvilje.
Hun går pent i bånd og kan sitt, ligg, stå og bli osv, men jeg må i alle fall trene på å få den livsviktige stålkontrollen over innkallingen. Siden jeg har trent litt lydighet før, ønsker jeg for min egen forfengelighets skyld å få til en formelt riktig, “pen” innkalling (full galopp rett mot hundeføreren for å sette seg fint ved vedkommendes venstre side med full oppmerksomhet rettet mot ham/henne).

A BIG bitch, and she’s in heat! – Paring, avlbarhet og sterilisering av hunder
Hun er stor – allerede ca 65 cm høy over manken, og ca 37 kg tung. Jeg regner med at hun tilslutt ender opp med å veie ca 42-45 kg, altså både tyngre og høyere enn en de største rottweilertispene bør være i henhold til standarden. I tillegg til det, ville krøllehalen hennes (som en elghund eller akita) blitt påpekt som “diskvalifiserende feil” i utstillings-/avlssammenheng.
Så, det blir ingen valper på henne, selv om hun i disse dager leter fortvilet etter en hannhund som kan tilfredsstille hennes kåtskap! Hun er i “stådagene” i løpetiden, skjønner dere. I går stilte hun seg pent opp for en labrador, men begge eierne passet nøye på leken, så stakkar’n rakk ikke engang et jukk før vi skilte dem.

Nå er det visstnok slik med hunder, at dersom paring først har kommet ordentelig igang, hovner hannens penis opp på en slik måte at den blir sittende fast inne i tispa til “ladningen” er levert. Så hundeeiere der ute – det er bare å passe på! Skulle det være for sent å skille dem, kan man kjøpe en “angrepille” hos dyrlegen – men det ER en kriseløsning, da!. Man kan også medisinere tispene for å unngå løpetid, men vi vet jo at hormonbehandling over lengre tid kan gi en del skumle bivirkninger.

“Snip-snip!?”
For hunder som ikke skal avles videre på, er nok sterilisering derfor det sunneste alternativet, og jeg tenker på å sterilisere min. En ulempe ved det er dessverre at steriliserte dyr lettere legger på seg. Altså må jeg gå over til et spesialfôr med lavere fettinnhold for å unngå at hun skal bli feit.
Økt fysisk aktivitet kunne ha vært et alternativ; men utgår foreløbig, siden hun periodevis halter en del. Hun leker ubesværet til hun blir blå i pelsen, men ute på tur ser det ofte ut som hun har et problem i høyre bakbens hofteledd. Tidligere eier fortalte at hun løp på en bil i sakte fart da hun var yngre, så det kan ligge en gammel skade der (hun ristet krasjen av seg og løp videre, uten å halte etterpå).
Skyldes ikke haltingen en skade etter krasjet, må den bunne i en medfødt feil. Så jeg skal røngte hoftene og skuldrene hennes for å finne utav det. OG forsikre, OG sterilisere, OG chipmerke OG vaksinere og og og… ( NAV, jeg trenger pengene mine NÅ!!!   )
Det er trist at hunden min skal ha plager! Haltingen fører jo også til at jeg ikke kan ta henne med på de flere timer lange turer jeg gjerne begir meg ut på.   Ei heller noe særlig av den morsomme agility‘en, ser det ut for. Håper uansett at dyrlegen forteller meg at problemet kan fikses eller avhjelpes på noe vis!

Dett var dett for i dag! Hundeeiere – skriv gjerne noen ord om din hund/”din” rase i kommentarfeltet!

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flytter du ut fra foreldrene dine, eller er det ekteskapets lune rede du forlater? Har du vært slapp med å ta din del av husarbeid og matlaging? – Hvordan skal du nå unngå sultedøden, uten at en halvt butler, halvt vaktmester tar følge med deg til ditt nye hjem? Du står i alle fall foran en tid med mange praktiske utfordringer, og mye prøving og feiling!

I denne posten håper jeg at noen ferske “homemakere” kan plukke opp en del nyttige “husmortips” om fremgangsmåter/rutiner for matlaging.

Folk jobber på forskjellig måte, også på kjøkkenet; og etterhvert vil du finne ut hva som fungerer for deg. For de fleste som har laget mat en stund, er det meste av jeg presenterer her, helt elementært. Kanskje de til og med finner noen feil, og da håper jeg de tar i bruk kommentarfeltet for å opplyse leserne om dét.

Ser kjøkkenet alltid “bomba” ut når du er ferdig med å kokkelere?
Det er ganske vanlig hos de som ikke har vært med i kjøkkengamet særlig lenge. Men du kan unngå den store ryddejobben etter middagen hvis du gjør flere ting på en gang mens du lager mat! Multitasking på kjøkkenet gir effektiv matlaging, men med mindre du er glad i brent mat og kasseroller som koker over, må du passe på så du ikke glemmer deg bort!

Eksempel på 10-minutters arbeidsflyt ved tilbereding av spaghetti med tomat-/kjøttsaus

1. Tøm og rengjør oppvaskkummen. Vask hendene dine! Ha rene kluter klar ved arbeidsplassen.
   Begynn alltid med den ingrediensen/prosessen som trenger lengst tid på å bli ferdig.
2. Sett en stor kasserolle med vann + en rommelig stekepanne på platene – full varme. NB! Bruk alltid lokk når du koker opp vann, det går raskere
3. Hent ut ingredienser og redskaper du trenger til alle rettene (dørslag/sil, kjeler, kniver, røresleiver, skjærefjøler, teskjeer, krydder osv). Hvis du åpner lokk og tuber før du begynner slipper du å prøve å åpne kranglevorne lokk med fettete/våte fingre mens klokken tikker – OG du slipper en del tilklissing av skapdører, emballasje osv. Mindre kliss = færre bakterier i omløp
4. Når pastavannet begynner å boble, fjern lokket (det skal ikke på igjen) og tilsett salt. Legg i pastaen. Skru ned varmen til medium+. Sett på varmen til stekepanna. Du trenger ikke olje for å steke kjøttdeig
   Rør litt rundt i pastaen etter ca. et minutt, for å unngå at den klistrer seg sammen
5. Brun (stek) kjøttdeigen. Emballasjen går i søpla med en gang maten går i panna. Skru ned varmen til medium etter at du har “snudd” kjøttet den første gangen
6. Vask hendene igjen, og kutt opp grønnsakene du vil bruke i sausen (helst ikke på trefjøla du skjærer brød på, da den kan ta til seg lukt fra løk/paprika osv). Kast igjen overflødig emballasje/rester
7. Legg grønnsakene i panna sammen med den ferdigstekte kjøttdeigen. Jeg pleier å legge i løken litt før den røde+grønne paprikaen (som vi her i huset liker i vår spaghettisaus). Rør rundt og la alt surre sammen i et par minutter på god varme. Skru ned igjen når mesteparten av væsken i panna har fordampet
8. Tilsett (hjemmelaget eller halvfabrikata) tomatsaus + tomatpuré + evt mer krydder etter smak. La det putre sammen på medium/lav varme/ettervarme til pastaen er ferdig
9. Slå av “spaghettiplaten” og sil spaghettien for vann over den rene oppvask-kummen din. Legg evt. 1-2ss meierismør eller annet fett i bunnen av kasserollen. Hell spaghettien tilbake, og rør litt rundt for å fordele smøret/fettet i pastaen. – NB! Rører du for mye kan du ende opp med “klistrete” pasta, i alle fall om den er på grensen til å være overkokt
10. Mens du lar maten “sette seg” et minutt eller to, skyll redskapene du har brukt og sett dem i oppvaskmaskinen (eller i oppvaskkummen) ,vask hendene, komfyren og benken, og sett tilbake råvarer som ble tilovers

Sure kluter?
Det liker vi ikke! En sur klut sprer bakterier i et fint lag over alt du tørker av med den. Skyll kluten etter bruk, vri ut så mye fuktighet som mulig, og heng den opp før du sier deg ferdig for denne gang. IKKE la den ligge i en klump, siden bakterier formerer seg i supersonisk fart i et fuktig miljø. Nå og da bør du også skylle kluten godt og legge den en stund i klorvann. Tekstilkluter kan også kokvaskes.

Hvordan behandler jeg restematen?
Trekk kasserollene og stekepannen fra de lunkne platene når maten er ferdig, siden halvvarme også er en av bakterienes beste venner. Hell restene over i en beholder, og avkjøl dem til romtemperatur før du setter dem (godt innpakket) inn i kjøleskapet.

Og til slutt, en oppskrift på tomatsaus du kan bruke i lasagne, pizza og spaghetti bolognese
1 hakket (gul eller rød) løk surres i litt (oliven-)olje på medium varme. Når løken er blitt mykere og blankere, tilsetter du (3/4 – en hel liten hermetikkboks med) tomatpuré, og lar det surre et minutts tid. Tilsett en boks hakkede tomater + salt/pepper, basilikum etter smak (sausen blir best med fersk basilikum, men har du ikke dét, bruk pesto istedenfor). Litt hvitløk smaker også godt! (Et tips er å kjøpe most hvitløk på glass, det finner du i enkelte innvandrerbutikker. Den holder seg fint i kjøleskapet.).
Jeg tilsetter også ca 1 ts sukker, 1 ts balsamico-eddik, og justerer med litt vann om sausen blir for konsentrert. For å gjøre tomatsausen rundere i smaken, hiver jeg også i litt (ca. 1/2 dl. max) fløte eller helmelk.

Lag gjerne en større porsjon og frys ned noen porsjonspakker, så slipper du å lage alt fra bunnen av hver eneste gang du blir sugen på bolognaise/pizza/lasagne e.l.

Vurdert til: av 32 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gode naboer er, i alle fall for meg, de som ikke bråker for mye. Med tanke på det, undersøkte jeg hvor høyt et hundebjeff er (altså, et “varselbjeff” der hunden brøler ut at “Hei, alle sammen, her kommer det noen, men her er JEG, så de bør holde seg unna!”). Som vanlig når jeg lurer på noe, googlet jeg litt, og fant en side hvor forfatteren hadde målt decibelstyrken på hundens bjeff. Den viste seg å være 110 decibel, hvilket tilsvarer lyden av en motorsag (ikke når den er avslått… ). Forestill deg at du ligger og sover søtt, når noen plutselig starter opp en motorsag i soverommet ditt!!! Say no more…

Velvel, jeg fortsetter å jobbe med å få “hundepelsen” min til IKKE å bjeffe når noen sleper og slamrer seg opp trappa utenfor. Hun holder jo tåta når jeg ber henne om det, men på nattestid holder det lenge at hun synger ut én gang, for da har i alle fall vi som er i denne leiligheten bråvåknet!

Bjeffehalsbånd gir hunden elektriske støt eller sprayer den med en ubehagelig lukt når den blir for høylytt. Jeg går ikke for den løsningen, men satser heller på å gjøre henne trygg på at det er lov også for andre å gå i trappa “vår”. Dét, pluss at jeg fortsetter med å lavt (men bestemt) be henne være stille/rolig når hun setter opp bjeffefjeset, og beherskede “nei” hvis hun gir etter og synger ut + ros når hun bare spisser ørene og så roer seg ned, vil nok gjøre susen. Håper jeg!! På Dittdyr står det i en kommentar at bruk av disse halsbåndene er forbudt etter dyrevernloven. Hvis det medfører riktighet, bør man jo få dem ut av butikkene.

Det er mange måter å jobbe med hunders adferdsproblemer, og som for mennesker gjelder det at å medisinere kan fjerne eller minimere symptomene på det som er galt. En permanent løsning som fjerner roten til den uønskede adferden krever mer av hundeeieren, men hvis man er i stand til å jobbe seg gjennom problemet, vil man i ende opp med en tryggere, gladere og mer omgjengelig hund. Jeg kritiserer ikke de som medisinerer hundene sine, altså – for medisinene er nok gode å ty til når man har bedt om hjelp og prøvd sitt beste uten å se en bedring.

Sov godt, da, folkens! (Også dere som er naboene mine ).

Vurdert til: av 33 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI), Ida Børresen, sier fredag 4. desember følgende til NTB/Dagbladet:
“- Det er helt åpenbart at en del av dem som får avslag på asylsøknaden kommer til Norge fordi de ønsker å arbeide.“.

Thank you for actually saying that. Now, let’s get down to the numbers!
Behandling av asylsaker (og asylsøkerne) koster Staten langt mer enn hva administrasjonen av arbeids- og oppholdstillatelsessaker gjør. Med den politikken vi til nå har ført, har vi så godt som fjernet muligheten for arbeidsinnvandring fra “Den tredje verden” til Norge. Og dermed skaffet oss en overflod av historiespinnende asylsøkere som IKKE har et reelt beskyttelsesbehov.

Dét er på ingen måte bra! Men jeg klandrer ikke dem som føler seg tvunget til å lyve for å gjøre livet levelig for seg selv og sin familie.

De som kommer til oss, er som oss. Alle vil det beste for barna sine, og alle ønsker å være trygge og lykkelige. Så hvis livet hjemme er såpass hardt at nesten hva som helst annet hadde vært bedre, og det faktisk ikke ER noen vei ut av nøden dersom ikke en av de voksne skaffer seg en jobb i et vestlig land og sender penger hjem… Da er det vel ikke svært vanskelig å forstå at mange lyver på seg en identitet og en bakgrunn som gir dem rett til å søke asyl, og få opphold, og få jobbe – i et rikere land.
Men det er heller ikke riktig at vi gir mennesker opphold på feil grunnlag. Så jeg forstår, og er enig i, at saksbehandlingen i både asyl- og trygdesaker MÅ ta sikte på å avdekke eventuelle usannheter som er ment å skulle gi søkerne økonomiske og andre fordeler de egentlig ikke har rett til.

Feil under saksbehandlingen kan koste et menneske livet
Asylsaker koster tid og penger, men vurderingen/etterforskningen av en persons beskyttelsesbehov MÅ såklart være nøyaktig. – Ingen saksbehandler vil kunne drømme søtt på en stund dersom det var akkurat DERES feilaktige vurdering som satte Nn på et fly til hjemlandet, hvor langvarig tortur i en motstanders varetekt, etterfulgt av en smertefull død, ventet vedkommende.

Beslaglegger ressurser som trengs til de ekte asylantene
Forvaltningen, og ofte rettsapparatet, bruker årevis (og enorme summer) på å bevise det de har en mistanke om: At søker etter søker ikke er en asylant som trenger beskyttelse utenfor hjemlandet – kun enda en økonomisk flyktning. – En person fra et fattig land; som mest av alt bare vil ha en jobb så han/hun kan sende litt penger til familien i hjemlandet, og selv skaffe seg et greit liv og et ok sted å bo.

“Seen your kind before. Avslaaaag! Soorryyy!! – Reis du nå hjem, fattigere enn da du dro – Og, du?! – Kom aldri tilbake”.  …*Klapp på skulderen*… – “Neeeext!!!!”.

Lang saksbehandlingstid passiviserer søkerne
Uro, stress og usikkerhet om hva fremtiden vil bringe, utgjør en stor psykisk belastning på søkerne mens de ofte venter i mangfoldige år på å få et endelig svar. “Bortkastet” saksbehandlingstid representerer også for Staten en betydelig økonomisk byrde, da den på toppen av kostnadnene forbundet med å drifte en overvektig utlendingsforvaltningsetat, i mange tilfeller også må dekke bolig/livsopphold for klageren frem til endelig beslutning i siste instans er tatt.

Det er trist og destruktivt at så mange mennesker ser seg nødt til å leve årevis i usikkerhet og usannhet, mens de konstant prøver å få løgnene til å se virkelige ut! – Disse menneskene kunne istedenfor å gå i veggen, ha søkt og fått innvilget arbeidstillatelse allerede før de ankom Norge. Da hadde de selvsagt blitt registrert med sin riktige identitet, de kunne raskt ha skaffet seg et bosted når de kom til landet, og gått rett ut i produktivt arbeid. Også reelle asylanter vil nyte godt av et bedre fungerende system, et system som forhåpentligvis etterhvert vil frigi ressurser som kan brukes til raskere og bedre saksbehandling for dem.

En bedre, mer økonomisk og mer verdig løsning, tenker jeg. En ny tilnærming til situasjonen, som jeg håper vi vil se positive effekter av. – Bare gi ordningen tid til å “gå seg inn” slik at søkerne ikke “safer” med å søke asyl, når de egentlig kunne ha fått “innvilget” på sin søknad om arbeidstillatelse/midlertidig arbeidstillatelse!

Vurdert til: av 61 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De som har lest litt i bloggen min, eller som kjenner meg personlig, vet hvor glad jeg er i hunder.

En venn forbarmet seg over meg, og ga meg for litt over en uke siden en hund i bursdagsgave! Riktignok en unghund som trenger å “fikses litt”, men likefullt ei kul bikkje. Siden jeg går hjemme for tiden, har jeg tid til å prøve å få skikk på henne. Under forteller jeg blant annet litt om bakgrunnen min og hennes, hva problemene er/har vært, og hva vi gjør fremover. Dersom du har lyst på hund, kan du klikke deg inn på Canis’ rasevelger lengre nede på siden.

Litt for stor kløv!

Min bakgrunn som hundemenneske
Jeg vokste opp på bondegård, hvor flere familiemedlemmer etterhvert innlemmet hundene sine i flokken. Senere, som gravid 19-åring, skaffet jeg meg egen hund.
Vi gikk på en del dressurkurs + et agilitykurs. Faktisk tok vi prøven til det første appellmerket den dagen jeg hadde termin! Jeg løp rundt omkring gjennom de forskjellige momentene, og joda – vi besto med glans! Først da oppdaget de andre kursdeltagerne at jeg var gravid. Hehe…  – Babyen kom forøvrig  først 11 dager senere, og naboene glemmer nok ikke så lett synet av meg som luftet bikkja før jeg dro på “Føden”, tvekroket av rier flere ganger i løpet av turen. Men, jeg måtte gi ifra meg “dyret” for å ha sjans på leiemarkedet da jeg skulle flytte tilbake til Oslo.   Saida fikk en god ny eier; ei hestejente, som også tok henne med på bl.a agilitykurs.

Hva jeg først og fremst jobber med å “fikse” på henne

• Navnet!
• Redsel/usikkerhet agressjon – Både folk og en del hunder var skumle – spesielt i mørket (problemet er stort sett borte nå, hun er tryggere med folk, og leker i alle fall fint med alle slags hunder). Den viktige miljøtreningen fortsetter, for jeg vil ikke ha en hund som skremmer folk! Men nå bryr hun seg katta i joggere, syklister, og stort sett alle folk. Er vi ute på tur, er det mer spennende ting å fokusere på, har hun oppdaget.
• Do-vaner. Hun gjorde gjerne både nr 1+2 inne, selv rett etter en lang tur. – Etter at jeg var ute med henne en million ganger den første uken (som om hun var en valp), har dette problemet blitt borte. Nå vekker hun meg til og med hvis hun må på do.
• Separasjonsangst/kjedsomhet. Hun spiser/tygger på alt hun finner hvis hun må være alene (Jeg var borte i 20 min, og hun måtte ha løpt RETT ut på kjøkkenet og raidet benken da jeg gikk ut). Å slite henne ut med en skikkelig tur før jeg stikker, pluss å legge igjen en genial leverposteileke hun kan knote med mens jeg er borte, er i alle fall en god start når hun skal lære seg å være trygg når hun er alene hjemme.
• Grenseutprøvingen hennes. Hun er alt for tøff i trynet noen ganger når jeg slipper henne, girer seg opp, galopperer rundt og knurrer og glefser etter meg!!! Da blir jeg nesten rød i ansiktet, så provosert blir jeg! Etter en uke hos meg, ser jeg mindre av denne svært negative adferden, og jeg antar at riktig lederskap + nok aktivitet vil fortsette å avhjelpe problemet. Langlina er også god å ha i disse tilfellene.
• Varsler (altså, bjeffer) når noen som er litt tunge på labben går opp/ned trappegangen. Nå bruker hun “den store stemmen” litt sjeldnere, og når jeg ber henne roe seg, legger hun lyden ned til “poff-poff”-nivå. Hun bjeffer også når folk kommer på besøk til meg, men må fint finne seg i å ligge på plassen sin til jeg har sluppet dem inn, gitt dem en klem og sagt at hun får hilse. DA har de selvsagt en godbit klar, og mennesker med godbiter, DEM liker hun!
• Spiser “alt” hun finner utendørs, og hvis hun får sjansen, går hun inn i busker osv og leter etter søppel. (Om noen skulle lure: Kebab extra hot og en ikke helt husren hund er en uheldig kombinasjon…)

Et hjertesukk  – matrester og glasskår utendørs
Folk legger ifra seg matsøppel overalt – hva er egentlig poenget med å kaste kjøttbeina etter middagen ut av kjøkkenvinduet?!!! Jeg fôrer henne til jeg blir blå i trynet, men så lenge gata er som et stort matfat, må vi absolutt jobbe med å lære henne at den dritten skal få ligge.
Knust glass er et annet problem. Før du knuser ølflaska på vei til/fra byen, vær så snill å tenk deg om en gang til. Det gjør vondt å få glasskår i foten. Du ønsker da vel ikke dét for et uskyldig dyr??

Hvilken rase passer for meg, og hvilken rase passer for deg?
Denne rottweileren trenger i alle fall masse mental stimulans for ikke å bli direkte plagsom! Men hun lærer raskt, og trives med hjernetrim i form av diverse nøtter, og så hun er faktisk veldig morsom! Og hun eeeelsker å bli massert og klødd på.
Men hun ble for mye hund for den familien som først fikk henne i hus, og etterhvert ble de redd henne! Heldigvis har jeg enda litt over et år igjen før hun har nådd sitt høyeste nivå av naturlig dominans (det skjer rundt 2-årsalderen), og er takknemlig for at de valgte å gi henne videre før problemet ble enda større. De var ikke lykkelige, og det var ikke hunden, heller. Som C. Millan (”Hundehviskeren”) sier: “Trening først, så disiplin, og kos til slutt!”.

Filmcover for "Cujo"

Jeg advarer de fleste førstegangs hundeeiere mot å velge seg typiske “sterke raser” (tøffe/harde). Mykere raser, som f.eks Golden Retriever, tåler vanligvis at eieren er litt slappere på lydighetstreningen før de ender opp som “Cujo“-aktig udyr. Mens flere andre raser raskt møter svakhet og for lite aktivisering med ubehagelige uvaner og forsøk på å ta over som leder.

Det er selvsagt flere faktorer enn bare “hardhetsnivået” å ta med i betraktningen når du skal finne riktig hund. Svar på spørsmålene i Canis’ rasevelger, så får du i alle fall noen gode innspill på veien! Dersom du hadde bodd i USA, hadde du vært nødt til å ta hensyn til den 75 rasers lange “Banned or Restricted“-listen for å unngå å ende opp med en turkamerat politiet ville konfiskert og avlivet, men her i Norge er listen over forbudte raser adskillig kortere. Dessverre liker kriminelle tullinger å bruke store, tøffe hunder både til hundekamp og som macho tilbehør. Rasene de velger er ikke i seg selv blodtørstige, som listen kan få folk til å tro, MEN disse hundene trenger erfarne eiere og riktige aktiviteter, – IKKE å få oppmuntret vakt- og kampinstinktene (kun hvis hunden skal bruke egenskapene som følger av et høyt vakt/kamp-instinkt – som tjenestehund i politiet/forsvaret e.l.).

Vel vel. Nok om det for i dag. Jeg har blakket meg helt på hundeutstyr, og om ikke så alt for lenge blir det vel å gå noen spor med henne, også. Økonomien avgjør om jeg kan gå på sporkurs, men jeg ønsker i alle fall å komme på et kurs med henne etterhvert. Det er greit å jobbe med hunden i et miljø der det er mange hunder og forstyrrelser, så venner de seg til å høre etter også når det skjer mye spennende rundt omkring.

Wish me luck!

Vurdert til: av 49 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende